CAVEMEN

Read in English  

The Ancient Cavemen Legend

The wise man said: “It is told that ancient masters of great rock & blues skills, lives together with trolls and dwarfs in caves deep inside the mountains. They have in their possession, artefacts crafted by legendary craftsmen. The legend tells that every summer the ancients comes out of their caves, using their rock & blues artefacts to flare joy, peace, harmony and love among their followers. This year will be very special, they are celebrating their 50 years anniversary."

Coveret til vår jubileums CD:

Booking/contact - Jan Rude Bjørke, mailto: jr@bjorke.com, phone +4798232897

Google BLUES-linker  - Cavemen på Facebook

Vi har en spillestil som best kan karakteriseres som en sammensmeltning av Amerikansk Sørstats Rock og Chicago Blues, spilt ved å bruke dagens teknologi på 60/70 tallets musikk.

Linker - Historisk materiell - Treffpunkt - Plakat - Demo

Januar 1967

Desember 1967

Bakgrunnshistorien, av Jan Rude Bjørke

Ideen med å starte band kom mens et par kamerater fra Geble Pedersensgate satt og gaulte på Beatles låter. Kjellien var med i skolemusikken på Krohnengen skole, og som "sakkyndig", hjalp han til med å legge inn annen og tredje stemme på Yea, yea, yea, i Beatles låten ”She loves you”. Når vi sang resultatet, ble vi helt bergtatt! Rolf’en kunne spille kassegitar, og etter hver begynte også Henning’en og eg å få draget på gitarspillingen. Etter at vi hadde fått taket på å spille ”bareè” grep i både dur og moll, regnet vi oss som ”proffe”.

Vi var også inspirert av de første Bergen Beat bandene som The Stringers, Sverre Davy Dean Faaberg og The Young Ones, The Hoolegans, The Quartermasters og ikke å forglemme The Hart Beats, Roosters og Apasje. Eg husker at mens andre sjekket damer, sto noen av oss dypt konsentrert og fulgte med foran scenekanten både på Melkeplassen og på Bergheim, for å kunne ta til oss så mye vi kunne fra ”storeguttene”. Hvem husker ikke uforglemmelige øyeblikk på Melkeplassen når Davy'en dro opp "Shaking all over" eller "Lucile" og hele salen trampet takten!

Utstyr

Vi kom imidlertid ikke langt med bare en kassegitar på deling. Etter en periode med iherdig snekring, kunne vi sakte men sikker sette sammen våre selvbygde gitarer. Vi kjøpte ”Høfner” ferdighals, stol, strenger og pickups m/mekanikk i Musikkmagasinet. Selv hadde eg ikke råd til pickup på min selvlagde bassgitar, så eg laget min egen pickup. Den ble laget av ”ledning/vikletråd”, som ble kjøpt inn på Radiohuset, som eg viklet rundt en metallstav. Hver av endene på ledningen ble festet til en ”hunjack” som eg bygget inn under et panel av respatex, på gitaren (gripebrett). Spolen bygget eg inn i en pent snekret eske av tre, som eg festet under basstrengene der eg så at picupene var festet på ”kjøpegitarene”. Den virket faktisk, men det var mye ”brum” og bråk som kom ut ved siden av basslyden, men det ble ikke tatt så nøye den gangen.

Men noe manglet! Vi måtte ha forsterkere! For å finansiere musikkeventyret begynte vi å gå med aviser. Selv hadde eg strøk med Morgenavisen, Dagen og Bergens Tidene. Dette førte omsider til at vi kunne kjøpe en brukt rørforsterker av en som jobbet i Musikkmagasinet, Han hadde bygd den selv og brukt den når han spilte trekkspill. Høytalere kjøpte vi i Radiohuset, disse ble montert i kjempestore, selvsnekrede trekasser, trukket med ”skai” og tøy, påmontert håndtak og beslag eller alle kunstens regler! Vi ble etter hvert eksperter på kabinett snekring og bruk av loddebolt og loddetinn!  Selv demonterte eg en gammel radio som eg fant på loftet, tok ut rørforsterkeren og høytaleren som eg bygget inn i en egen trekasse som ble behørig trukket med ”skai”.

Etter hvert som spillejobbene kom, ble pengene reinvestert i nytt utstyr. Og før vi viste ord av det, kunne vi kjøpe nytt utstyr både hos Bjørkås’en og hos Tonika. Utstyret var imidlertid så dyrt, at vi kun hadde råd til å betale kontantbeløpet. Etter at vi hadde fått foreldrene våre til å signere på avbetalingskontaktene, hadde vi lommen fulle av avbetalingshefter til Bokreditt.

Utvikling

Til å begynne med kalte vi oss for Silence (som en kontrast til alt bråket når vi spilte). Vi hadde en varierende besetning i den perioden. Eg er ikke sikker på om eg husker alle, men i tillegg til meg selv på bassgitar, husker eg:

Ambl’en, Svein Otto Amble jobbet som sjåfør, og kjørte oss på vår første spillejobb med firmabilen han kjørte. Første jobben var en Sankthans aften på Nordre Haugland, på Askøy. Vi hadde ikke så mange låter på repertoaret. Det ble til at vi sto og spilte Stoneslåten ”Everybody need somebody to love” i over en halv time, for å få låtene til å strekke til.

Det ble ikke så mange spillejobber med Silenece etter dette. Vi øvde en del rundt omkring. En stund øvde vi i kjelleren til Erling’en, oppe i Svartediksveien. En stund på Nygård Skole. Og en stund i kjelleren til Bergen Lysverk. Litt etter litt sluttet noen og andre begynte.

 Cavemen oppsto 1966

Pudding’en (Henning Bødtker) og eg var igjen av Silence. Vi kom i snakk Snipp’en (Einar Tvedt) som bodde i nabogaten, og det viste seg at han hadde en brukbar sangstemme. Puddingen hadde begynt i arbeid hos Namtvedt’en nede på Nøstet, og hadde der kommet i kontakt med Manna’en (Magne Lunde) som hadde lyst til å begynne å spille trommer. Han hadde imidlertid aldri spilt med noe band før, så vi måtte lære ham opp, men han tok det utrolig lett! Vi ante vel allerede da at han skulle komme seg videre med trommespillet sitt. Vi kom også i kontakt med Kjøs’en (Odd Arne Kjøsnes), som vi hadde sett spille gitar på en skoledans. Puddingen kom også, via jobben, i kontakt med Stråmann’en (Bernhard Nesheim), han kunne verken spille eller synge, men skulle være kombinert ”bandboy” og manager.

Via buekorpset vårt, Mathismarkens Bataljon, fikk vi tilgang til nytt øvingslokale i et tilfluktsrom bak Muleban'en, nærmere bestemt i Christinegården. Etter en stund begynte kamerater og kjente i nabolaget å kalle oss for Cavemen. Siden vi holdt til i en hule. Og Cavemen ble det! Buekorpset begynte etter hvert å arrangere dans i tilfluktsrommet der vi øvde. Der hadde vi en og anen spillejobb. Husker spesielt en gang vi spilte der sammen med Human Beings (som hørte til samme generasjon som oss) og Rhythmic Six, (som vi regnet som "storegutter") da kom det bilde av oss i VG!

Vi hadde nå kjøpt skikkelige instrumenter og nå begynte vi å få det til å låte, syntes vi! For å kunne betjene avbetalingsheftene tok vi spillejobber på gamle Teaterkafeen og, når det var flåtebesøk, på Fregatten. Dette var spillejobber der vi sto og spilte hver kveld uke etter uke. Lekselesing gikk det så som så med, men til gjengjeld nådde spilleferdighetene nye høyder! (Det skulle kanskje ikke så mye til den gangen.)

En gang det var amerikansk flåtebesøk og vi spilte på Fregatten, kom en gjeng fargede marinegaster frem til scenen å spurte om de fikk spille i pausen. De sa de var fra Chicago. Når de begynte å spille, sto vi bare og måpte. Det der hadde vi aldri hørt før. De kalte det for Blues. Dette kom til å prege oss! Seinere kom vi over John Mayall & the Bluesbreakers, og snart gikk det i 12 takters blues for for fulle mugger!

Vi gikk inn for John's  Crusade med liv og lyst.  Vi var i en situasjon der nesten ingen i vårt geografiske område, Vestlandet, visste hva Blues var. Folk kjente til  Rock, Beat, Rythm & Blues og Soul, men Blues var noe nytt for dem. For å nå ut med musikken stilte vi som oppvarmingsband for andre kjente grupper. Dersom vi ikke fikk være oppvarmingsband, stilte vi opp og spurte om å få spille i pausen. Vi meldte oss også på poppkonkurranser ol der vi spilte Blues, noe som dommerne aldri likte. Vi erfarte etter hvert at publikum som var på vår alder eller yngre, likte det vi spilte, mens folk som var eldre enn oss, ikke liket Blues. Det hendte nokk også at vi utgav oss for å være et popp band, for å få spillejobb, for deretter å spille blues, når vi kom på senen. Eg husker spesielt en gang vi spilte på Osterøy, då gikk de demonstrativt ut av ungdomshuset når vi begynte å spille. Men før de gjorde det, hadde de åpnet alle vinduene. Så sto de utenfor og kastet småstein inn på scenen. Vi som spilte bærbare instrumenter, trakk oss diskret ut til siden, i ly for steinspruten, men Manna'en måtte sitte igjen bak trommene sine å ta imot alt som kom. 

Skulle vi overleve, måtte vi lære og moderer oss, og gi publikum det de ville ha. Det hadde vi imidlertid store problemer med!

Via forskjellige impresarioer, bl. a. ”Hersta’en” og senere Bjark'en, fikk vi nå også stadig oftere spillejobber på striledans. Ofte reiste vi rundt og spilte på flere steder på en og samme kvelden, sammen med de andre bergensbandene! Hart Beats, Human Beings, Rhythmic Six, Within & Beneath, The Spiders, Colours, Diamonds, Missing Links, The Rags, The Roosters, Max Miseries, Hitch Hikers, Dotts & Dashes, Kjell Christians og Decent People. Vi var nå med ett inne i Bergens gullalder når det gjelder spillejobber!

Når vi hadde spillejobber leiet vi bil hos Seim'en, under Smørsbroen. En gang skulle vi, sammen med Green Onions, som også var et "Blues Crusade" band, være oppvarmingsband for selveste Pussycats, ute på Bergheim, på Askøy. Green Onions, var noen tidligere kamerater fra gaten, som etter at de flyttet opp på Nattland/Mannsverk, hadde startet et band. SmåJan’en (Jan Fossmark) spilte sologitar og broren hans, Hakk’en, (Harry Fossmark) spilte bass, Geir'en (Geir De Lange) spilte rytmegitar, Rune Lassesen sang og Fela’en (Willy Korneliussen) slo slagverk. Mandagen sto det i BA at Cavemen og Green Onions ”kuppet” showet!

Når vi hadde spillejobber husker eg spesielt noen ganger at vi fikk enorm inspirasjon når John Magnar'en, John Magnar Bernes, senere kjent som Hungry John, dukket opp og kompet med på munnspill. Det var helt tydelig at den karen visste hva han holdt på med. Han begynte med Green Onions etter at Rune'en sluttet.

Vi banet imidlertid vei for Blues til vår generasjon, og når andre, senere på 70 tallet begynte å spille Blues, hadde en del av publikummet på Vestlandet allerede fått den første smakebiten, sannsynligvis uten å være klar over det.

Det var spesielt stort for oss når vi kjøpte orkesterbil. Det var en godt brukt, burgunder farget folkevognsbuss. Vi fikk navnet Cavemen skrevet med store hvite bokstaver over frontruten, og vi følte oss som storkarer! Men bilen var i en heller tvilsom forfatning.

En gang vi hadde spilt i nærheten av Voss, oppstod det en liten vannkrig når vi vasket bilen på en bensinstasjon på Vossevangen. Når vi skulle sette oss inn i bilen var vi våte som kråker. Vi strakk da en snor rundt bilen og hang klærne våre til tørk mens vi kjørte tilbake til Bergen. Bremsene var imidlertid i dårlige, så det ble mye pumping, gamleveien ned fra Bergsdalen til Dale. Bremsene ble dårligere og dårligere jo lengre vi kjørte. Når vi kom ned den gamle Hardangerveien fra Midtun ned til Nesttun krysset, var det trafikkdirigering. Der kom vi kjørende i bare undikk'en, med klærne hengende til tørk på en snor rundt bilen. Kjøs’en pumpet frenetisk på fotbremsen, bilen, sakket farten men stoppet ikke helt. Akkurat når bilen holdt på å sige inn i krysset, snudde trafikkpolisen seg mot oss og vinket klart for oss. Det var på hengende håret. Vi sèg rundt svingen og pustet lettet ut.

Bilen ble stort sett avskiltet hver gang vi ble stoppet i trafikkontroll. Det verste var en gang vi var i Oslo. Like før vi skulle kjøre hjem til Bergen ble vi stoppet i kontroll, og bilen ble, som vanlig, avskiltet på stedet. Der sto vi, alle pengene vi hadde igjen hadde vi nettopp kjøpt bensin for. Vi hadde noen kroner som vi skulle bruke på fergen over Hardangerfjorden. Da tok det lang tid før vi klarte å skrape sammen penger til å ta toget hjem. Enda lengre tid tok det før vi fikk hentet ut bilen, som vi måtte sende med toget hjem til Bergen, i oppkrav.

Cavemen gikk i dvale i 1968

I denne perioden raste tiden fort unna! Plutselig sluttet Manna’en for å spille sammen med et annet band, vi prøvde med andre trommiser, men det ble aldri det samme. Puddingen ble innkalt til militærtjeneste. Den ene sluttet etter den andre. Med ett var alt over. Cavemen gikk i dvale.

Noe av årsaken var at økonomien skrantet, vi ble ikke rike av å spille Blues. Tvert om, avbetalingsblokkene ble tykkere og tykkere. Personlig måtte eg senere "prostituere" meg med både pop og svensktopp danseband for å få gjelden betalt.

Etter militærtjenesten spilte eg i en periode sammen med ”Kjøs’en” i forskjellige andre band. Eg gav meg som aktiv bandmusiker i 1983, når eg flyttet til Nesodden, etter å ha spilt bass noen år i Salty Dog, I den perioden var eg også engasjert som kasserer i Bergen Orkester Forening og var med på å gi ut en samle LP med 70 årenes bergensband. BOF Stuff.

Kjøs’en spilte med flere band før han gav seg. Manna’en derimot holdt koken, og ble den eneste av oss som satset på en karriere som prof. musiker!

Cavemen gjenoppsto i 2005!

I forbindelse med et lengre konsuletoppdrag eg hadde i Bergen, fikk eg høsten 2005 det for meg å ta kontakt med barndomskameratene mine i Cavemen. Etter en del prøving og feiling, klarte eg via telefonkatalogen å komme i kontakt med Pudding’en, han hadde igjen kontakt med Snipp’en. Sist eg hadde snakket med Kjøs’en, bodde han i Norheimsund, og der bodde han fremdeles. Vi avtale å møte hverandre en torsdag over en porsjon raspeballer på Bryggeloftet. Der dukke ”forsyne meg” Manna’en opp også!

Manna’en dro oss med ned på BBC og vi ble enig om å begynne å øve sammen igjen. Vi satte oss som mål å holde en gjenforeningskonsert i BBC, Bergen Beat Clubb, våren 2006. Det målet nådde vi!

Cavemen 2006 gjenforening:

Fin, gammel årgang

Kilde: Bygdanytt,  11. april, 2006.

En restaurantkveld på Bryggeloftet en sen høstkveld, kan gi støtet til så mangt. For de gamle musikerkompisene i Cavemen førte en slik aften på byen til enighet om å blåse liv i det gamle bandet igjen. Da hadde ikke karene spilt sammen på 38 år!

Mimrebølgen innen bandmusikken har for lengst skylt innover Bergen. Stadig vekk samler restene av beatbandene fra seksti- og syttitallet seg for å gjenvinne gamle høyder. For et par uker siden hadde Saft og Human Beings sin gjenforeningskonsert i Grieghallen til stormende jubel fra elleville fans. Nå var det altså Cavemen med Einar Tvedt i spissen sin tur.

Konserten ble holdt i BBC (Bergen Beat Club) i slutten av forrige uke. Og slik mottakelse karene fikk var det nok få som kunne ha drømt om. En fullsatt sal i kjelleren under Rick’s selskapslokaler nærmest kokte etter hvert som de gamle kjenningsnumrene tonet utover lokalet. Rent spillemessig hadde bandet i alle fall ikke fallert de siste 38 årene. Både ”Sensitive Kind” og Black Magic Woman” satt som en kule.

1966

”Vi startet opp i 1966 som et helt vanlig danseband. Første opptreden hadde vi i Strusshamn på Askøy. Den gangen var det bra med spillejobber både ute i distriktene og inne i byen. Blant annet spilte vi en hel del på Fregatten og på restauranten som senere fikk navnet Willie’s” kan vokalist og frontfigur Einar Tvedt fortelle.

Til vanlig driver den agronomutdannete sangeren 4H-gården på Garnes, der bandet også har sine ukentlige øvinger i det gamle stabburet.

”Det som kanskje var litt spesielt for oss, var at vi relativt raskt brøt med det som var musikktrenden på midten av sekstitallet. Etter en nokså lang stund med tradisjonell beatmusikk, begynte noen av oss å orientere oss i retning av en litt røffere musikk,” forklarer bassist Jan Bjørke. ”Vi slo raskt over på den nye bluespregete bølgen. I repertoaret vårt fant man alt fra Fleetwood Mac og John Mayall til Santana og Van Morrison. Altså vesentlig tøffere musikk enn gladpopen fra første halvdel av sekstitallet,” understreker bassisten.

Bn treffer kompisene på BBC like før gjenforeningskonserten. Stemningen er kanskje lettere nervøs. Den forestående musikalske begivenheten preger karene, men sikkert også litt frykten for at publikum kan ha dunstet vekk i løpet av disse årene.

Men publikum svikter så vist ikke. I god tid før konsertstart er de fleste plassene opptatt. Folk surrer rundt i lokalet til og fra bardisken. Gamle musikervenner treffer hverandre igjen, og praten går livlig rundt bordene før det bokstaveligtalt braker løs.

1968

”I den originale besetningen hadde vi med oss Magne Lunde på trommer. Men han har dessverre ikke anledning til å være med sånn på fullt, så vi har fått med oss Willy Corneliussen på plassen hans,” forklarer Tvedt. "Cavemen holdt bare sammen i to år. De fleste av oss har av ulike grunner hatt liten kontakt siden den tid. Ja, da vi traff hverandre igjen i fjor høst, var det faktisk hele 38 år siden eg hadde sett bassisten Jan Bjørke,” kan Einar Tvedt fortelle.

2006

Etter gjenforening har bandet nærmest blitt for arnafolk å regne. En gang i uken møtes de til øving på 4H-gården på Garnes. Med helt nytt, topp moderne utstyr.

”Vel, skal man spille i band må utstyret være i orden. Allerede uken etter at vi hadde avtalt å ta tråden opp igjen, sto det et helt nytt PA-anlegg hjemme i stuen min på Garnes,” humrer den blide agronomen.

”Moss don’t grow fat on a rolling stone,” synger Don McLean. Det er et uttrykk som passer godt på karene i Cavemen, for neigu om de tenker å gi seg med dette:

”Det har vært veldig positivt å finne tilbake til hverandre igjen på denne måten. Dersom alt går som vi håper, så kommer ikke dette til å bli vår siste opptreden,” lover vokalisten. Og selv om Cavemen aldri fikk laget noen plate tilbake på sekstitallet, kan nok sjansen nå by seg 40 år senere. ”Det kunne jo vært artig å få gjort en innspilling med bandet. Eg har en sønn som driver med lyd, så det burde ikke by på altfor store problemer å få gjort noen opptak.”

 Og hvem vet? Kanskje på Norsktoppen?

Georg Kayser  (tekst og foto)

 Cavemen 2007

Foto BBC. Fra venstre : Sologitar - Odd Arne Kjøsnes, bassgitar - Jan Rude Bjørke, vokal - Einar Tvedt, "standin" trommer - Willy Korneliussen og rytmegitar - Henning Bødtker

Geir Titland

2007 ble det året da Cavemen igjen fikk en fast tommis! Helt siden Manna'en sluttet - tilbake på sekstitallet - har vi måtte låne trommiser fra andre band.  Den tiden er nå definitivt forbi.  Geir'en kom feiende inn som et friskt vindpust og har vist at han er både stødig og dyktig bak trommene. Vi føler at han løfter musikken vår opp på et nytt nivå. Vi er begynt å snakke om å gå i studio for å lage en demo.

Vi vil samtidig benytte anledningen til å takke Willy Korneliussen for at han har hjulpet oss frem til nå, med flere glimrende stand-in jobber!

Cavemen 2008

Øverst fra venstre: trommer - Geir Titland, vokal - Einar Tvedt, rytmegitar - Henning Bødtker, Nederst fra venstre: Sologitar - Odd Arne Kjøsnes,  bassgitar - Jan Rude Bjørke

Fra venstre: Vokal - Einar Tvedt, trommer - Geir Titland

Foto BBC. Fra venstre: Sologitar - Odd Arne Kjøsnes, bassgitar - Jan Rude Bjørke og rytmegitar - Henning Bødtker

Cavemen Påsken 2008 studio

Studioet heter - Soundsurf - med Kristian Fanavoll Tvedt bak de virtuelle spakene , vi skulle bruke den hel nye digitale tilveksten i studioet, ingen miksere eller tape stasjoner, kun PC'er og flatskjermer!.  Kristian er sønnen til Einar og det viste seg snart at eplet ikke faller langt fra stammen. Kristian var absolutt rett mann på den plassen! Det var første gang at Cavemen var i et studio, og vi var spent på hvordan vi ville ta det. Etter en halv time følte vi oss hjemme og det virket som om  vi ikke hadde gjort noe annet i hele vårt liv. 

Første låten er en bra oppvarmingslåt og den satt som et skudd, Call Me The Breeze  -  Lynyrd Skynyrd  -  Dette bandet ble startet som et skoleband på en skole i Jacksonville, FL i 1965. Vi kunne klart se at Henning'en storkoste seg når han spilte Sørstats Rock. Vi har laget vårt egen arrangement og satt alt inn på å få det til å låte så live som mulig.

Nå var vi blitt varm i trøyen og det var på tide med litt blues, neste låten heter Juniors Waling - Steamhammer - Dette er et engelsk band fra tidlig 60 årene, det døde ut i løpet av 70 årene, men musikken deres lever videre bl.a. i band som AXIS og Armageddon. I denne låten fikk eg endelig gli litt på den nye bassen som eg hadde fått i bursdagpressang av min kone, en MusicMan, Stingray Five, fretless. Det føltes helt rått å gli på den dype H strengen under inntroen!

Når vi spilte inn neste låten Dancing In The Moonlight - Thin Lizzy - satt Kristian og humret når faren sang, han kjente seg vel litt igjen der. Skal si at Kjøs'en fikk fart på fingrene under soloen! Denne gruppen ble dannet tidlig på 70 tallet, og kom ut med sin første LP plate i april 1971, Gary Moore spilte her i mange år. Dette var en gruppe som vi alle satte stor pris på i perioden når  Cavemen var i dvale.

Siste låten heter Pretty Woman, det er en blueslåt som vi spilte ofte allerede i 1967. Første gang eg hørte låten av  John Mayall & The Bluesbreakers - gikk den rett hjem!

Det er utrolig hvor fort tiden går av og til. Vår tilmålte studiotid var med ett oppbrukt og vi måtte tilbake til hverdagen. Vi hadde begynt også på en del andre låter som vi ikke fikk tid til å fullført skikkelig, men dette ga mersmak og vi har bestemt oss for å spille inn flere låter. Vi fikk ikke tid til å legge ned mye arbeid i miksing, skal du få et riktig inntrykk av hvordan vi låter bør du spille av låtene med subwhoofer pga den dype basslyden.

Cavemen 2009

Fra venstre:  Sologitar - Odd Arne Kjøsnes, bassgitar - Jan Rude Bjørke , vokal - Einar Tvedt, trommer - Odd Magne Johansen og rytmegitar - Henning Bødtker

Action fra Bergen Beat Club mars 2009

Action fra Bluescruise med Drøbak BluesClub, juli 2009.

Cavemen 2010

Cavemen i Mandelhuset, Våge på Tyssnes

Treffteller:  Treffteller